Bestemors favoritt

Da jeg var omtrent halvparten så gammel som jeg er nå, syntes jeg pelargonier var noe trøtte greier. Det synes jeg ikke lenger. Jeg har fått sansen for pelargonier de siste årene, og det finnes så utrolig mange varianter. Og de har en nostalgisk duft...

'Scarlet Orbit' - jeg fikk en frøpakke av disse fra et frøfirma for noen år siden fordi jeg hadde bestilt så mye annet.

 

'Minnie' - denne kjøpte jeg en stikling av på Blaafarveverket.

Pelargonier er lette å ha med å gjøre, men er ikke glad i regn og kjølig vær, da får de lett gråskimmel og blomstene blir ikke så fine. Jeg har hatt mine i veksthuset i sommer. Om vinteren står de i vinduskarmen i stua.

'Hills of Snow' - kjøpt som stikling på hagemessa på Lillestrøm for noen år siden. Den har utrolig flotte blader.

De fleste står i terracottapotter fordi de tåler godt å tørke litt. Jeg drøyer ganske lenge mellom vanningene, men så får de en skikkelig rotbløyte.

'Bornholm' - også kjøpt på hagemessa. Hver lille blomst ser ut som en rose.

'Grafitti White' - kjøpt som stikling på Blaafarveverket. Det var lite futt i den de første årene, men i sommer har den virkelig slått til.

'Black Velvet Appleblossom' - denne sådde jeg for et par år siden, mest fordi jeg var fascinert av de mørke bladene, men den har vakre blomster også.

Hilsen Gunn MariJ

Helt gjennomsnittlig god på dyrking av svarthyll

Svarthyll, med det latinske navnet Sambucus nigra, er en fin og kraftig busk. Den vokser fort og har vakre, store blomsterskjermer med masse små hvite blomster. Bærene er mørke og blanke, og hvis man ønsker å høste dem må man konkurrere med fuglene om å være først ute.

Svarthyll må ikke forveksles med rødhyll (Sambucus racemosa).
Blomsterstanden hos svarthyll er stor og flat,  mens den hos
rødhyll er smal og avlang. Rå bær fra rødhyll er giftige.

I 2013 kjøpte jeg to stk svarthyll som jeg plasserte på nordsida av veksthuset mitt. Jeg hadde svarthyll i den forrige hagen min, og den vokste kjempefort og var frodig og fin. Så jeg tenkte at svarthyll var en god idé. Men det var det visst ikke. De ble stående og sture. Jeg tror ikke det hadde noe med lysforhold å gjøre, men derimot at det var jorda som var problemet - det var mineraljord uten organisk materiale, muligens lite nitrogen OG dårlig drenering. Så i fjor flyttet jeg dem til kanten av skråningen. Og slik ser de ut nå (har ringet dem inn for at de skal synes bedre i den "omkringliggende vegetasjonen"):

Svarthyll; en liten og pjusk, og en stor og frisk.

• Dersom jeg bare hadde hatt planta til venstre = mistet all selvtillit mht. svarthyll og aldri prøvd å plante svarthyll igjen
• Dersom jeg bare hadde hatt planta til høyre = verdensmester i svarthylldyrking og umiddelbar storsatsing på produksjon av hyllebærvin 

Så viser det seg at jeg er sånn helt middels god på dyrking av svarthyll. Jaja.

Hilsen Gunn MariJ

Hage til glede og ikke til besvær

Planter og hage er er fantastisk hobby å ha. Jeg elsker hagen min! Den er perfekt for meg, men det kan nok være vanskelig å se for folk som stikker innom.  Det er jo "bare en hage". Og her bugner det ikke av sommerblomster og velstelte bed akkurat. Derimot bugner det av ugras, uferdige prosjekter, barneleker, tyggebein, og 100 par sko utafor terrassedøra.

Noen vil si at her har jeg masse jobb foran meg,
jeg velger å tenke at skråningen har et stort potensiale.

Nærbilder er redningen når de store plantekomposisjonene
ikke er helt på plass. Druene i veksthuset mitt trives godt.  

Jeg drømmer om en frodig, blomstrende hage i engelsk cottage garden-stil. Om 20-25 år begynner det kanskje å likne noe... Imens koser jeg meg med småprosjekter og planlegging og forestiller meg hvordan det kommer til å bli.

Georginer, fylt pyntekorg og dill i en vakker samplanting på NMBU i Ås.

Daglilje med fantastisk gulfarge på NMBU i Ås. Den
blomstrer nå i august. Jeg vet ikke hva sorten heter.

Jeg tenker at hagen er det stedet jeg ALLTID skal tillate meg å senke skuldrene, og ALDRI ha dårlig samvittighet for noe som ikke blir gjort. Det som ikke blir gjort i år, blir kanskje gjort neste år. Eller kanskje ikke. Hagen er, og skal være fristedet mitt!

Hilsen Gunn MariJ

Om sesongen 2012 og gårsdagens shoppingkupp

Den første sommeren var det ikke fokus på hage i det hele tatt. Jeg var opptatt med å ordne ting i huset. Tomta var stort sett full av gjørme, noe som er interessant når man har barn og hunder som løper ut og inn med eller uten sko. Sånn jeg husker det regnet det i bøtter og spann hele sommeren, og vi vasket gulvet. Men vi la i alle fall 100 kvm ferdigplen for å ha et sted å sette huskestativet til ungene. 

Og vi bygde terrasse. Med snekkerhjelp fra svigerfar ble den kjempefin. Den er i to plan og direkte knyttet til hagen. Ytterst mot skråningen bygde vi (vel, de andre bygde, mens jeg bestemte hvordan det skulle se ut) trekasser til å dyrke i. 

Det var herlig å kunne gå barbeint fra huset og ut på terrassen! Men flotte, nye terrasser blir også utrolige stygge av gjørmete føtter av ymse slag. Så vi fikk vaske den også.

Vaske, vaske...

Nå i 2015 har jeg blant annet sukkererter, lavendel, oregano, kruspersille,
sitrontimian, og sitronmelisse i kassene på terrassen.

Og så MÅ jeg fortelle om shoppingkuppet jeg gjorde i går:

Var på gjenvinningsstasjonen for å hente jord, og stakk innom gjenbrukscontaineren som jeg pleier. Og tror du ikke jeg fant både en flott, gammel trekasse, og bord og to stoler til å ha i hagen! 

Morgenkaffeplass

Noe furet, værbitt kanskje, men jeg elsker gamle, slitte ting. Jeg ser for meg at disse hagemøblene skal stå i lysthuset som jeg planlegger å lage en gang. Enn så lenge står de i sørveggen av huset.

Hilsen Gunn MariJ

Jippi, jeg møtte på en snegle!

Jeg var ute i skogen med hundene i dag, og da møtte jeg på denne her:

Trodde ikke jeg skulle bli glad av å treffe på en skogsnegle, men dette er svartskogsnegl, det vil si den riktige arten. Glinsende svart og fin. Har ikke sett en slik på mange år!

Forlot den i god behold.

Hilsen Gunn MariJ

Hva er drivkraften?

Det er noe jeg ofte lurer på. For meg er det helt opplagt at det å pusle med prosjekter i hagen er kjempegøy og supergivende. Men jeg lurer på hvor det kommer fra, og hvordan jeg kan klare å "smitte" andre. Jeg har ingen ambisjoner om verken å få den vakreste hagen, eller dyrke fram de mest fantastiske blomstene, eller oppnå fullstendig harmoni med mitt indre, eller bli den sprekeste dama i gata...

Men jeg ser jo ofte på folk at de stiller seg noe undrende til at det er mulig å være så entusiastisk bare for noen grønne planter liksom? Og det er jo så vanskelig å forklare!!! Jeg unner virkelig alle å oppleve den følelsen jeg får over små ting når jeg tusler rundt i hageriket mitt. Det kan være alt fra en bitteliten staude som jeg hadde glemt bort, men som helt overlatt til seg selv kjemper seg opp mellom andre gigantiske planter (les ugras). Eller når humlene går inn for landing på oreganoblomstene på planter som har frøsådd seg og funnet sin egen plass. For ikke å snakke om når jeg faktisk har klart å dyrke fram en grønnsak som jeg kan høste og spise til middag. Ubeskrivelig...

Hilsen Gunn MariJ

Jord, leire og månelandskap

Dette var utgangspunktet for hagedrømmen min. En romslig tomt med en kombinasjon av jord, stein, leiremasse, flat mark og bratt skråning. Et fantastisk startpunkt med andre ord! At det krydde av brunskogsnegler i området har kanskje tidvis forårsaket små skår i gleden, men ikke for lang tid av gangen.

Den flate delen av tomta...

Hvis jeg skal trekke fram noe som kanskje er litt kjedelig med en slik tomt, så er det mangelen på trær som gir sjel og stemning til en hage. Det blir litt månelandskapsaktig, og det tar jo noen år før det vokser til. Trøsten er at tomta ligger i et skogsområde og det er ikke mangel på trær utafor tomtegrensa.
 

...og skråningen. Tidlig vår 2013.

OK, så to små ulemper; brunskogsnegler og mangel på trær. Til gjengjeld et hav av muligheter! Bare det å ha så stor plass å boltre seg på! Ungene skulle riktignok ha litt av den flate delen til gress og tumleplass, men ingen andre enn meg har bruk for skråningen! OG – hele hagen ligger sør-og vestvendt. Kan det bli bedre? O’ lykke… 

Hilsen Gunn MariJ